Stordalen

A RICH VALLEY

When the Etne water system was protected in 1994, preservation of the cultural landscape in Stordalen Valley was a a main objective. This is a valley with an exceptional abundance of Different types of plants and animals. In the grey alder forest in Stordalen there are more bird species than in most other places, in fact, denser than one tends to find in a tropical rainforest.

We can thank the plans for the power station for helping us to learn so much about the animal life in the valley. In connection with the application by Haugesund Energy company’s application to build out into the Stordal Valley water system, a comprehensive investigation was carried out in 1984. What was discovered about the animal life resulted in the building plans being replaced by permanent protection for the animals.

Lake Stordal, the biggest lake in Sunnhordland, lies considerably lower than the highest sea level after the last Ice Age (75-80 metres over sea level), a so-called fjord-lake. That is to say that the water had previously been a fjord, that turned into a lake as the land rose. Lake Stordal is rich in fish, with six types suitable for fishing: salmon, seatrout, trout, eel, stickleback, and char. Char is especially plentiful. The abundance of fish makes the lake very good feeding grounds for the arctic loon in summer, and for the goosander (also called merganser), the red-breasted merganser, grey heron and others in winter. In recent years there has also been a pair of White-winged scooters nesting here, which is extremely unusual in southern Norway. Because of the calcium-rich bedrock, together with the seepage from agriculture, the water can tolerate acidic rainfall. The many different species have therefore managed quite well.

The nearest drainage basin is dominated by an open cultivated forest, many places with a row of ancient, cropped (“pollarded”) deciduous trees that create good conditions for a varied bird life. One reckons that there are 6-8 nesting pairs of the County Bird, the White-backed woodpecker, in the river system, and there are good populations of the lesser spotted woodpecker (see picture to left). This is a sign of good availability of nutrients, especially of insect species that are typical of dead or dying timber. The cultivated forest also has abundant tits, black and white woodpeckers and cat owls.

The grey alder forest in Stordalen has attracted special interest. In an area by Hellaug one finds an average of 1120 bird pairs per square kilometre. This is the most recorded anywhere in Norway, regardless of forest type.

De vanlegaste hekkefuglane i gråorskog registrerte ved Hellaug, 1984:

Lauvsongar                    368 par/km²
Bokfink                               92 par/km²
Svartkvit flugesnappar    76 par/km²
Raudstrupe                       72 par/km²
Gulsongar                        72 par /km²
Munk                                 60 par /km²
Raudvingtrast                  56 par /km²
Jarnsporv                         52 par /km²
Svarttrast                           44 par /km²
Måltrast                             40 par / km²

Frå husdyra kom til landet for om lag 5000 år sidan, og i lange tider framover, var lauv det viktigaste vinterfôret. Før ljåen kom i bruk tidleg i jernalderen, var det meir lettvint å bryta kvister med lauv enn å hausta gras. Gras var det dessutan rikeleg av berre på opne stader, til dømes langs vatn og vassdrag. Lauvinga heldt fram langt inn i vår eiga tid og har sett spor etter seg over store delar av fylket.

Lauvingsskogen vart hausta på ulike vis. Nokre treslag, spesielt or, vart hogde ved rota med nokre års mellomrom. Dei danna straks mange nye rotskot. Sidan dei friske blada er heller beiske, fekk dei stå i fred for beitedyra. Ved stadig kultivering danna oretrea kratt eller småskog i landskapet. Bjørk og osp vart gjerne tynna i krona med fire til sju års mellomrom. Desse trea vart ståande som storskog eller klovskog. Dei greinene som stod att, vart skorne, slik at det kom ut mange nye kvister på dei. Den beste fôrverdien har lauvet til alm, lind, ask og selje. Saman med det næringsrike ospelauvet høyrde desse trea til godskogen. Ask kunne òg førebyggja sjukdom, ifølgje folketrua. I Hordaland vart godskogen ofte snauhogd for greiner 2–3 meter over bakken, slik at berre stamma (stuven) stod att. Det kravde eit godt skjøn for å utføra arbeidet, slik at det voks fram flest mogleg nye skot på kortast mogleg tid.

Lauvingsskogane var lyse og opne med gode vekstvilkår for både trekroner og gras. Bakken vart oftast beita vår og haust og slått om sommaren. Dei bratte liene hadde eit parkliknande landskap med parti av småskog og spreidde stuvar eller storskog. Mykje næringsstoff vart gjennom åra teke ut frå liene og enda som husdyrprodukt eller vintergjødsel på åkrane. Marka vart ikkje tilført anna gjødsel enn det som beitedyra la att.

Lauving er omtala alt i Gulatingslova. Skrifter frå 1700- og 1800-talet viser kor viktig lauving, skaving (barking av kvist) og rising (hausting av kvister utan blad) var i vestlandsbygdene. Talet på stuvar talde med i skattegrunnlaget. I Etne vart til dømes Norheim i Stordalen rekna som ein storgard, på grunn av alle styvingstrea her.

Alle stader var framgangsmåtane stivna i eit fast mønster, eit vitnemål om at driftsmåtane er svært gamle. Den spesielle lauvingsreiskapen, snidl (lauvkniv), var utvikla i vikingtida.

Det er framleis spor att etter lauving i liene i Hordaland. Gamle stuvar er vanlege både i skog og på kulturmark, men oftast er det meir enn 30 år sidan greinene sist vart hausta. Trea har no fått så tunge kroner at dei har lett for å velta eller rivna. Nokre få stader lauvar dei enno, mellom anna fordi dei meiner at lauvfôret gir dyra betre helse.

I Etne finst det styvingstre i nesten alle delar av kommunen. Mange gardsbruk har òg fått landbruksstøtte for å restaurera gamle stuvar, særleg i Stordalen. Ved Sævareidberget i Ytre Åkrafjorden vart eit område landskapsvernområde i 1984. Her finst det mosegrodde og forvridde stuvar med mange former. Målet med fredinga er å ta vare på det gamle kulturlandskapet med mange hundre styvingstre av ask, alm og lind. Mykje arbeid står att.Mange stuvar er svært overgrodde. Det er eit vanskeleg og farleg arbeid å gå laus på dei tunge greinene med motorsag i det bratte terrenget.

Johannes Håheimsnes og Ola Frette i skiferbrotet på Øvernes i Stordalen i 1920-åra. Den mørke skiferen, som vart teken ut i grunnfjellet, gjekk til takskiferproduksjon. Framleis er det drift i brotet. (Willum Ekrheim)

Stordalen

Places in muncipality