Illustrasjon av repslageri

Rope making

 Rope making: 1. The hemp is being carded 2. The rope-making wheel 3. Hand spinning of yarn 4. Boat houses 5. The dwelling house 6. The tar house 7. The rope factory (drawing: B. Kristiansen, 1993).

Sandviken

Close to the tunnel opening at Amalie Skrams vei in Ssandviken, there is a cultural monument of European dimensions; a rope making works that produced rope and fishing tackle for West and North Norway.

The long, narrow Reperbanen (the rope walk) was the very centre of the working process. Here the yarns of hemp were spun and later spliced to make all sorts of rope for ships and boats. The building which we see today may be dated to around 1690, and is therefore the oldest rope walk in Europe. The irregularities on the roof and futtocks along the sides are clear signs of ageing. The entire works is a remnant from the time when Sandviken was dominated by dozens of such craftworks. Bergen was Norway’s most important centre of production for rope and Sandviken’s rope walk is an important cultural monument from this industry.

At the end of the rope walk is the rope works manager’s residence and office – one of Bergen’s most distinguished bourgeois houses from the beginning of the 1800s. The original house was built between 1806 and1808 by rope master Christopher stoltz. In this house the rope master lived with his large family and some of the apprentices and novices who worked in the rope-works. Bergen Rope-makers Guild, the only one in Norway, often had its meetings there.

Behind the building there is a tar-house built in stone. Here the rope was pulled through heated tar to give it extra protection against moisture. Belonging to the works was also a large boathouse for storage of the raw material – hemp – that was imported from Russia.

Repslaging (rekonstruksjonstegning: B. Kristiansen, 1993).

I over 300 år var Sandviken en livskraftig forstad til Bergen. Det startet med mølledrift, Storemøllen og Småmøllen, i Gunlaelven (Munkebotn) og Muleelven. Fra midten av 1600-tallet begynte så bergenske kjøpmenn å bygge sjøboder i Skuteviken og Sandviken. Hele strandlinjen og deler av sjøgrunnen ble etter hvert tettpakket med boder, som opplagsplass for fisk og fiskeprodukter og andre handelsvarer. De inneholdt også gjerne rikt dekorerte rom; «lystværelser», der kjøpmannen og hans familie kunne bo om sommeren. Mange av bodene er nå borte, enkelte står ennå igjen. Disse er nå fredet eller foreslått fredet.

 

Fra siste halvdel av 1700-tallet kom det også en lang rekke andre virksomheter; forskjellige slags håndverk som etter hvert gjerne gikk over til å bli småindustri, vertshus for seilskutenes mannskaper som ventet på bør, skipsverft, reperbaner og handelshus. Slik fikk Sandviken en egen befolkning med sin egen bebyggelse i de typiske grendene. Flere av disse grendene er fremdeles bevart, om enn nå temmelig innebygget. Samtidig flyttet kjøpmennene ut av sine lystværelser i sjøbodene og bygget egne lyststeder for fritidsbruk og selskapelighet. Også disse er det fremdeles bevart en del av; noen er flyttet til Gamle Bergen Museum. Helt må vi heller ikke glemme at Sandviken hele tiden har hatt et visst innslag av jordbruk, etter hvert drevet av lyststedenes forpaktere.

 

Fram til innlemmmingen i Bergen i 1870-årene levet altså Sandviken i stor utstrekning sitt eget liv, med boliggrender for håndverkere og arbeidere, arbeidsplasser i sjøboder og håndverksbedrifter, en viss grad av høkerhandel, vertshusdrift og annen «servicenæring» – og de kondisjonerte på sine lyststeder.

See also

Places in muncipality