The layers contained thousands of animal- and plant remains that tell of an exuberant nature and a warmer climate in western Norway in the past than it has today. This was the first find from this Interglacial Period in Norway. The reason that such layers are so rare is that the glacier usually removes all loose sediment deposits during the ice ages. The Fjøsanger locality was discovered in 1968. Then, there were discoveries of seal bone, shell and plant remains in moraine soils that were exposed during road clearings along Straumevegen, just above the Fana rowing club. These were fossils that the glacier had scraped up and mixed together in the moraine. Drilling gave hope of finding an undisturbed interglacial layer hidden under the moraine, and the excavations confirmed this completely.
Fjøsanger
Under this green field the unique interglacial layers lie hidden. The area is now protected, a kind of natural archive that researchers some time in the future again can study. (Svein Nord)
Fjøsanger
UNIQUE DISCOVERY FROM INTERGLACIAL TIMES
Fjøsanger is known among ice age researchers from around the world. Under an excavation in 1975-77, geologists from the University of Bergen found layers from the last interglacial, ca. 115 000 to 130 000 years old.
I bunnen av den mer enn ti meter dype utgravingen var det fast fjell, dekket av en morene (lag P på tegningen) fra nest siste istid. Oppå morenen ligger det silt (grov leire) (lagene N og M) som ble avsatt på sjøbunnen like etter at breen trakk seg tilbake. Silten er full av haneskjell, som i dag er mest vanlig fra Troms og nord til Svalbard. Pollenprøver viser at det vokste bare gress og urter på land, planter som vi nå finner på høyfjellet. Det var altså kaldt, slik en kan vente like etter en istid. Bjørk innvandret like etter. Oppover i det første sandlaget (lag L) kan vi følge den fortsatte klimaforbedringen, hvor strandsnegler og O-skjell var like tallrike som i dag, mens pollenprøver viser at eiken var i anmarsj. I den varmeste delen av mellomistiden (lagene K, J og I) var det nesten rene eikeog hasselskoger i Bergensdalen. Det betyr også at furu og bjørk, sammenlignet med dagens tregrense, krøp mer enn 300 meter høyere opp i fjellsidene. I sjøen var østers og kamskjell vanlige. Det fantes til og med skjell og kalkalger som i dag ikke lever nord for Den engelske kanalen. Mot slutten av mellomistiden kom granen og skapte tette, mørke skoger.
Til forskjell fra granplantefeltene vi ser rundt på Vestlandet i vår egen mellomistid, nådde denne granen fram til Bergen ved egen hjelp.
I begynnelsen av siste istid ble det ved Fjøsanger avsatt 3 meter breslam (lag G). Steinene i dette laget tyder på at en bre kom ut dalen fra Arna og kalvet i Nordåsvatnet. Sjøen ble grågrønn av breslam, slik vi ser i vann foran breene i dag. Men denne breen greide aldri å krysse Nordåsvatnet og nå fram til Fjøsanger. Over breslammet kommer nemlig strandgrus (lag F) med et rikere dyreliv som viser at klimaet var blitt mildere. Funn i Sverige viser at nesten hele Skandinavia ble isfritt på denne tiden.
Først over strandgrusen kommer Bønesmorenen (lag B), som vitner om at breen til slutt gikk over Fjøsanger. Det skulle altså gå om lag 25 000 år av siste istid før innlandsisen hadde vokst seg så stor at Bergen ble overkjørt av breen.