Slaget på Fitjar, teikna av Erik Werenskiold

The Battle of Fitjar from Erik Werenskiold pen

The Battle of Fitjar from Erik Werenskiold pen, the king with a black cover on his gold helmet. (from: Noregs kongesoger).

Written by Svein Indrelid

Published 06.02.2024

Fitjar - the King's farm

In front of Fitjar Church there is a memorial stone, sculpted by Anne Grimdalen and erected in 1961, for the thousand-year memorial of one of the most dramatic events in Norway’s history, the Battle of Fitjar. This was the place where Norway’s king, Håkon the Good, suffered his fatal injury in the fight with Eirik’s sons, probably in the year 961.

Håkon Adalsteinsfostre (Håkon the Good) was visiting the King’s farm at Fitjar with his army, and was having a get-together with the farmers, when his brother’s sons went on the attack.

Snorre tells us that the king sat at the dinner table when it was announced that many armed ships came sailing from the south. The king prepared to fight and gathered his men and the farmers. Eirik’s sons landed with their army, and a bloody fight ensued with major losses on both sides.

The king was injured in his arm with an arrow. He boarded his ship and wanted to go north to the king’s farm at Alrekstad, but when they got as far as Håkonshella, the king was dying from the loss of blood. They carried him ashore, and this is where he expired, on the same spot where he was born. His men took the body to Seim in Nordhordland where he was buried in a mound.

Øyvind Skaldespillar, who was part of the king’s circle, recounts the battle with great drama. In “Håkonarmål” (the story of Håkon) he recounts the king’s fall, and the way he was received in Valhall (the Kingdom of the Dead).

Skulpturen av Håkon Adalsteinsfostre er hoggen av Anne Grimdalen (Jan Rabben).

Vikingvåpen frå Fitjar: sverd, øks, spydspissar

Den vanlege væpninga i vikingtida var sverd, øks, spyd, piler og boge og skjold. Gulatingslova kravde at frie, fullmyndige menn skulle ha anten sverd eller breiøks og spyd og skjold. Boge og pilar vart lagde til som skipsutstyr; ein boge og to tylfter piler til kvar tofte.

Sverdet var statusvåpenet og kunne ha eige namn. Det var ofe rikt prydd på hjaltet, av og til med innlegg av edelt metall. Sverdet som Håkon bar i slaget på Fitjar, heitte «Kvernbit» og hadde gullhjalt. Også spyd kunne ha dekor, medan øksane som oftast var enklare utforma.

Skjoldet var jamnast av tre eller lær med jernbeslag. Brynjer finst ein hende gong restar av i graver, men vanlege var dei neppe. Også hjelmar eller lærhuver var i bruk. Under slaget bar Håkon ein forgylt hjelm, seier Snorre. Men hjelmar med horn, som populærpressa gjerne utstyrer vikingane med, ser vi ikkje noko til, korkje i graver eller i biletframstillingar frå vikingtida. Hornhjelmen er nok eit fantasifoster.

Mesteparten av vikingvåpna vart produserte her heime, av jern frå malmhaldige myrar. Det var gammal skikk at våpna følgde mannen i grava. Etter funna å dømma har både våpensmier og jernblåstrar gått for fullt under vikingtida. Berre av sverd er det funne innpå 3000 i norske vikingtidsgraver.

Kljåsteinar frå vikingtida. Tusen år gamle vevlodd, funne i ei kvinnegrav på garden Fitjar (foto: Svein Skare, eigar Universitetsmuseet i Bergen (B 4231)).

Snorre nemner Fitjar mellom dei storgardane der Harald Hårfagre ofte heldt seg på sine gamle dagar. Det er mogleg han fekk hand om garden etter slaget ved Hafrsfjord, då han la under seg godset åt motmennene sine. Den gamle Fitjar-slekta, som er nemnd både i Håvamål og i Landnåmabok, vart etter alt å dømma offer for ein slik lagnad.

Etter Harald var sonen, Håkon den gode, ofte på Fitjar. Garden vert sidan nemnd i samband med fleire av saga-kongane, m.a. Olav Haraldsson, som sette Aslak Fitjaskalle, banemannen til Erling Skjalgsson, til lendmann i Sunnhordland.

Mykje tyder på at kongsgarden har lege der gamletunet på Fitjar-garden var, på vollen like aust for kyrkja. Eit mogleg minne frå den tida kan vera ein gamal brunn som heilt fram til vår tid har funnest her og som vert kalla «Kongsbrunnen» eller «Håkonarbrunnen». Brunnen hadde plankebotn. Over denne var eit omfar flatøksa ospestokkar med rullesteinsforing på toppen. Fire trappestig førte ned til brunnen, som var i dagleg bruk og i gammal stand, like til Helserådet gav pålegg om betongkum.