Tælavåg

Tælavåg has a significant place in the history of the German occupation in WWII. The small community by the sea, where for centuries people had made a living from farming and fishing in harmony with the natural resources, in 1942 became the victim of German reprisals without their equal in Norwegian war history.
The collection of war histories in Tælavåg provides us with a close-up of the dramatic events.

From early times Tælavåg became an important vantage point for the illegal traffic westwards. In April 1943 two agents from Kompani Linge (a resistance movement) were lying under cover at Telavåg. At this time Gestapo were watching the community in collaboration with Norwegian NS-people. In the grey light of morning on 26 April Gestapo surrounded, and forced their entry into the house where they found the two agents. Shots were fired and Hauptsturmführer Johann Behrens and his next in command were killed.

This provoked reprisals. Reichskommizär Terboven himself came to Tælavåg to ensure that the community was annihilated. On 30 April all the houses in the community were blown up in front of all the inhabitants. Subsequently all adult, able-bodied men, seventy-two in all, were sent to Bergen and further on to the concentration camp of Sachsenhausen in Germany. Thirty-one of them never returned. Women, children and old people were interned at Storetveit school before being sent to Framnes People’s High School in Kvam. Here they lived for two years.

When people returned in the spring of 1945 Tælavåg lay in ruins. Four years later the community was rebuilt with support from The War Damage Social Security, The National Help and The Norwegian National Housing Bank as well as from voluntary donations. Later on damages were released from Germany.

Josef Terboven i Telavåg 30. april 1942 (foto: ukjent, eigar: Nordsjøfartmuseet).

Oppslag (frå: Haga, A. (1979) Natt på norskekysten. Oslo, Cappelen.).

Dei krigshistoriske samlingane, Nordsjøfartmuseet,Telavåg

Englandsfarten tok til straks etter okkupasjonen av Noreg. I mai 1940 gjekk over 30 båtar vestover frå Norskekysten. I alt var det over 3000 menneske som på knapt 300 sivile farkostar kom seg over Nordsjøen under krigen; dei fleste frå Vestlandet. Englandsfarten er nær knytt saman med utviklinga av motstandsrørsla. Pionerane var amatørar og idealistar med stor handlekraft, men lita og inga røynsle.

Den illegale trafikken skaffa folk og materiell til oppbygging av profesjonelle norske motstandseiningar, som Kompani Linge og «Shetlandsgjengen». Etter kvart fekk englandsfarten meir og meir preg av å vera ein rømmingsveg for motstandsfolk og andre som var jaga av Gestapo. Dette var særleg tydeleg hausten 1941, med store opprullingar av motstandsgrupper i Bergen og i Ålesund. Gestapo snørte etter kvart nettet kring sentrale organisasjonar, og englandsfarten vart stadig meir risikabel. Dette skapte stor dramatikk og mange harde offer i kyststroka. At represaliane i Telavåg vart retta mot sivile, uskuldige menneske, kan òg illustrera det faktum at englandsfarten var eit uttrykk for «folkeleg», sivil motstand i mykje større grad enn militær verksemd. Med hendingane i Telavåg er ein viktig epoke i den norske motstandskampen over. Amatørane si tid i motstandsarbeidet var forbi, og militære einingar og organisasjonar tok over.

Hovuddelen av Nordsjø-trafikken gjekk føre seg på Vestlandskysten. Særleg var Bremnes på Bømlo eit viktig senter, med ein effektiv organisasjon som seint vart rulla opp.