Tjernagelshaugen – the old sailing landmark along the shipping lane – was removed in 1983. (Svein Indrelid).

Written by Svein Indrelid

Published 06.02.2024

Tjernagel

For almost three thousand years Tjernagelshaugen (the Tjernagel cairn) has lain as a landmark at the Bømlo fjord. The poet Torarin mentions the cairn in his account of Knut the Mighty, who in the year of 1028 sailed from Denmark to Nidaros: “And in front of the old cairn at Tjernagel sailed soldiers sharp with peace”.

Up until 1983 the Tjernagelshaugen was still standing. It stood where the short wave mast at Tjernagel now stands. As a result of the building plans of the Directorate of Telecommunications the protection was revoked by the Ministry of the Environment, and everything was removed after Bergen Museum of History had excavated the cairn. The cairn, or mound of stones, as is a more correct term, was at its biggest 23 m across and up to 2½m high, built of small boulders. Almost 400m³ of material was heaped together in this burial monument, which was one of the biggest on the coast of Hordaland. The archaeologists found three graves in the Tjernagel mound. Two of them were stone coffins, the third only a collection of burned human and animal bones at the bottom of the mound. Charcoal, found together with the bones show that this grave is from the middle of the Bronze Age, nearly 1000 years BC. The two stone coffins are younger. Charcoal found inside one of them is dated to the time around Christ’s birth . it is thought that the other coffin is somewhat younger.

No old artefacts were found in any of the three graves. Whatever might have been there of burial gifts has long since disintegrated and has disappeared long ago. Of the dead only the burned bones from the bottom grave and two small pieces of bone in the more recent stone coffin. Tjernagelhaugen is a mound of the type that has been very common along the coast. Many of them can be dated to the Bronze Age, but the two stone coffins in Tjernagelshaugen show that such burial monuments also were used in the Iron Age. The mound has been added to several times, at each of the younger burials. The last time a finely built dry stone dyke of flat stones was added on the seaward side, perhaps to give the impressive monument an even more dominant aspect.

For a hundred generations the mound was left in peace as a landmark for the seafarers. But our generation did not find that it could afford to keep it any longer. We were the last ones to see Tjernagelshaugen. At the administrative centre for the shortwave transmitters the bottom layer with the two stone coffins has been reconstructed.

Tjernagel er eit namn med historisk sus. Første gongen vi finn det nemnt, er i diktet "Tøgdråpa" av den islandske skalden Torarin Lovtunge. Diktet finst i tre sogeverk: Fornmannasoger, Flateyarbok og Soga om Olav den heilage. Tjernagel er der skrive Hiernagla (genitiv) eller i nærståande former, men alle stader med H i framlyd. Tydinga av ordet er «sverdnagle», her helst nytta om ei høgd som er samanlikna med ein sverdnagle. Skrivemåten med Tj kjem først på 1600-talet.

Mange gravminne frå forhistorisk tid har samband med garden, med tun og innmark, åker og eng. Ofte ligg dei ved gammal åkermark. Vi må tru at somme røysar også hadde ein praktisk funksjon i tillegg til å gøyma den døde. Det var ein grei måte å verta kvitt rydningsstein frå marka. Men det finst også ei anna gruppe forhistoriske gravminne med ei heilt anna utbreiing: Store steinrøysar som ligg i utmark, gjerne langt frå folk, utan påviseleg samband med tun og dyrka mark. Vi finn dei både på kysten og innover i fjordane. På nes og holmar ligg dei, gjerne på knausar og høge berg ved sjøen. Vi kallar dei «kystrøysar». Folketradisjonen har ofte knytt nemninga «munkerøysar» til dei. Men med munkar har dei ingenting å gjera, for kystrøysane er mykje eldre enn kristendommen i vårt land.

Dei eldste kystrøysane vart bygde i eldre bronsealder; for mellom 3500 og 3000 år sidan. I somme er det gjort funn som kan daterast, men som oftast er berre tomme gravkista att. Resten, både leivningar av den døde og det han måtte ha fått med i grava, er vitra bort. Vatn og luft har hatt lett tilgjenge til gravkammeret mellom steinane i røysa. Somme kystrøysar kan vera store og høge, 15-20 meter i tverrmål eller meir, og fleire meter høge. Vi kan undrast på kvifor folk valde slike avsides stader til gravplass, særleg når arbeidet med å byggja gravminnet fekk slik ringe praktisk nytte. For her vart ingen åkrar sådde. Avsides låg dei – for den som hadde synsstaden sin frå tunet. Men for den som kom sjøvegen, låg røysane sentralt. På lange strekningar av Hordalandskysten finst det gravrøysar mest på annakvart nes. Dei ligg som reine seglingsmerke og markerer leia nordetter. Var dei av same folket, dei som bygde kystrøysane og dei som jorda sine døde ved åkerkanten? Vi veit ikkje og får kan henda aldri vita det. Dei held på løyndomane sine, røysane langs leia.