Hjortedyr på Hardbakken sør. Utsikt fra Vingenterrassen mot Vingeneset og Hornelen i bakgrunnen Foto: Trond Lødøen, Universitetsmuseet i Bergen.
En rutinert fjellklatrer
I tidsskriftet Oldtiden kunne en i 1912 lese artikkelen Helleristningsfund ved garden Vingen, Ytre Nordfjord, av Kristian Bing. Artikkelen var et indirekte resultat av bestigningen av Nord-Europas høyeste sjøklippe, Hornelen, i nyere tid.
Det er mange hjortedyr i Vingen, ofte med intrikat kroppsdekor som vi heller ikke er helt sikre på hva betydde. Bergkunsten ble tidligere malt opp, det er ikke lenger lovlig. Foto: Trond Lødøen, Universitetsmuseet i Bergen
Kristian Bing, som var en anerkjent fjellklatrer, stod bak mange førstegangsbestigninger av norske fjell. I 1880-årene hadde han lest om Olav Tryggvassons førstegangsbestigning av Hornelen og ville selv bestige fjellmassivet. Dette lyktes han med i 1896, og i årene etter bestigningen trakk han ofte opp til Nordfjord. Under en påsketur i 1910 fikk han nyss om at det var oppdaget noen innhogde bilder i bergene i nærheten av Hornelen. Bing som også var en ivrig amatørarkeolog fattet interesse for disse opplysningene og ble tatt med i båt innerst i Vingepollen. Her ble han tatt imot av Thue Gullaksen Vingen og kona Johanna, som eide ett, og drev to gårdsbruk i Vingen. De viste Bing rundt i området, hvor det fantes flere helleristninger, noe han har skildret godt i artikkelen i «Oldtiden». Her evner han også å formidle sin begeistring for området som han beskriver som «…et naturens kolossalmuseum for helleristninger».
Bing og Shetelig
I dag er det nesten vanskelig å forstå hvordan varslinger og kommunikasjonsmåter foregikk på begynnelsen av 1900-tallet. Til tross for at Bing bodde og hadde sitt virke i Bergen som overrettssakfører, var det først da hans artikkel ble publisert i Oldtiden at Haakon Shetelig, professor i arkeologi ved Bergens Museum kunne lese seg frem til oppdagelsen. Shetelig gikk umiddelbart i gang med å planlegge dokumentasjonen av helleristningene, sendte representanter opp til Vingen, skaffet egnet kompetanse og satte i gang et dokumentasjons- og forskningsforløp som på mange måter har pågått frem til i dag. Antall figurer har også økt i antall. På 1920-tallet ble det dokumentert om lag 800 figurer, noen titalls figurer under krigsårene, før 1960 og -70-tallet resulterte i ytterligere 700 figurer. Rundt siste tusenårsskifte ble ytterligere 700 gjenoppdagede helleristninger dokumentert. I anledning 100-årsjubileet for Vingens førstegangs offentliggjøring gjennom nettopp artikkelen til Bing, ble boken Vingen – et naturens kolossalmuseum for helleristninger publisert. Den er en gjennomgang og revisjon av tidligere og nyere dokumentasjon, hvor totalt 2200 helleristninger er omtalt. Etter 2012 har oppdagelsene fortsatt. Ingen vet hvor mange figurer som ble laget og som fortsatt kan gjenfinnes i dette området.
Feltet «Brattbakken» med uttegnete figurer. Illustrasjon: Trond Lødøen, Universitetsmuseet i Bergen.
Stort potensial
Blant de vanligste motivene er hjortedyr. Her finnes også figurer av menneskeskjelletter, dyrehodestaver og andre motiver. De er organisert som det vi antar er mytologiske eller kosmologiske fortellinger. Sammensetningene av figurer kan forstås som et forhistorisk billedspråk – styrt av klare regler som vi prøver å avkode og forstå. I tillegg byr området på en rekke fremtidige muligheter for å finne andre etterlatenskaper etter de som skapte bildene, gjennom arkeologiske utgravninger. Kunnskapspotensialet i Vingen ansees som uutømmelig.
Blant hjortedyrene finnes det menneskeskjeletter som tydelig forteller at aktiviteten i Vingen også hadde med død og gjøre. De øvrige figurene er trolig dyrehodestaver. Fra feltet Leitet 8. Illustrasjon: Trond Lødøen, Universitetsmuseet i Bergen.
Vingeneiendommen
Det hører med til historien at Bing kjøpte Vingeneiendommen. Han solgte fallrettighetene videre, hvorpå disse skiftet eiere flere ganger, men han beholdt også noen parseller selv. I tillegg solgte han et område med helleristninger til Bergens Museum. Sistnevnte representerte kimen til at Universitetet i Bergen skulle bli en stadig større deleier i Vingen. Senere har museet fått i gave en betydelig del av helleristningsområdet; fra Elkem, gjennom kjøp finansiert av Riksantikvaren og sist i 2021 da Signe Hansson og Helge Henriksen forærte Universitetet i Bergen en større eiendom i forargelse over planene om å etablere et steinbrudd like vest for Vingen. Dette gjør at Universitetsmuseet som forvalter av bergkunsten, også er grunneier for størsteparten av området som helleristningene – eller bergkunsten – befinner seg innenfor.
Utsikt over Vingenterrassen med sine mange bergrygger, blokker og stein med bergkunst på. Foto: Trond Lødøen, Universitetsmuseet i Bergen
Helleristningsområdet er i en særstilling med sitt økende antall helleristninger, men også med å være omgitt av et urørt og intakt naturlandskap, uten veier og luftspenn. Omgivelsene er omtrent de samme som da bildene ble skapt, i steinalderen, for 6-7000 år siden.
Det ble heldigvis ikke noe kraftverk i Vingen, men Vingefossen er tørrlagt og vannkraften ledet bort. Fra kultur- og naturvernmyndighetene arbeides det nå for at fossen skal gjenoppstå. Bekymringer for ivaretagelsen og forvaltningen av Vingen førte til at deler av helleristningsområdet ble del av Vingen landskapsvernområde fra 1980, for å beskytte et særpreget landskap med store kulturminneverdier. På 1980- og 90-tallet var det likevel omfattende hærverk i området, som resulterte i et områdevern som begrenset den frie ferdsel, men Vingen kan fortsatt besøkes i følge med sertifiserte guider, eller virtuelt www.virtuellevingen.no
Fremtiden
I 2014 gikk Bremanger kommune inn for å forsøke å nominere Vingen til UNESCOs verdensarvliste. Sjokkerende er at i 2024 ble det vedtatt etablering av et steinbrudd i helleristningsområdets nærhet som vil ødelegge omgivelsene. Det internasjonale samfunnet er i harnisk over vedtaket og innbyggere i Bremanger, fagfolk en rekke uavhengige organisasjoner kjemper mot vedtaket. I skrivende stund er ikke saken endelig avgjort.