Ærfuglbestanden i Bømlo har vore i sterk vekst det siste tiåret.

The eider population at Bømlo has increased sharply during the last decade.

The eider population at Bømlo has increased sharply during the last decade. (Jan Rabben)

Sørøyane

SØRØYANE - THE MOST IMPORTANT SEABIRD LOCALITY IN HORDALAND

At nesting time trespass is prohibited at Sørøyane, farthest to the south in Hordaland.  Those who can manage this tough seaside terrain are permitted to pass at a distance of at least 50 metres from the teeming bird life on the islet. From this distance it is mostly gulls, common eider and cormorants (shags) that you will see. 

Next after the black-capped gull and the herring gull, the cormorant (shag) is the most common nesting bird on the islands. In the year 2000, nearly 250 pairs of these elegant birds nested on the island group. The numbers are much the same today. Their nests are situated far inside of the cracks between the rocks or in the scree.  A rotten fish smell is noticeable from a long distance away.  At the least provocation, a nesting bird will squirt its stomach contents at uninvited visitors.

The Great Cormorant established itself as a nesting bird at Søryane sometime between 2005 and 2011 The Shag nests in more open areas than the Great Cormorant, and now there are about 100 pairs nesting here. This species has expanded a lot in southern Norway during the past decade, and Sørøyane is one of two relatively newly established nesting colonies in Hordaland.

In the sea outside of the islands you can see small flocks of black guillemots. Sørøyane is the most important locality for this auk bird in Hordaland, but it seems to have declined sharply, also here.  These islands are the only place in the county where we also find a little nesting colony of puffins. The Arctic fulmar is a new migrant at what seems to be the first and so far only nesting site for this tube-nosed seabird in Hordaland. There were about ten nesting pairs in the year 2000.

I slutten av 1990-åra slo ein koloni av havhest seg til på Sørøyane, som einaste staden i Hordaland. (Hallgeir B.Skjelstad)

Fuglar er høgt oppe i næringskjeda. Storleiken på bestandane fortel mykje om forholda i naturen. Har fuglane det bra, har gjerne resten av naturen det òg bra.

 

Samanbrotet i den atlantiske sildestamma i 1970-åra og loddekrakket i Barentshavet midt i 1980-åra kunne sjøfuglforskarane varsla på førehand. Då svikten verkeleg melde seg, hadde sjøfuglane i dei same områda opplevd matkrise i fleire år. Hadde styresmaktene teke signala frå fuglane, ville ikkje følgjene for både samfunnet og naturen ha vorte så store og langvarige. Slik er naturen ufråvikeleg: Blir haustinga for stor, blir det lite att til andre organismar som er avhengige av den same ressursen. Ein må då byggja stammene opp att frå botnen av næringskjeda for å bevara det biologiske mangfaldet.

 

I dag er silda tilbake på kysten vår, likevel ser vi enno ikkje store effektar på sjøfuglbestandane. Til dømes er bestanden av sildemåse sterkt redusert, og fleire koloniar er heilt vekke. Fiskemåsen var tidlegare den vanlegaste måsearten på kysten, men den kysthekkande bestanden av arten har kollapsa mest heilt. Denne arten greier seg i dag langt betre ved tettstader og ferskvassvåtmarker. Også teist, raudnebbterne og makrellterne har gått sterkt tilbake på kysten, og ein art som tjuvjo hekkar berre ein sjeldan gong heilt sporadisk i Hordaland. Ein reknar med at lokal næringssvikt er ei av dei viktigaste årsakene. Heldigvis finst det òg artar som greier seg betre. Ærfugl, toppskarv og storskarv er døme på dette, og bestanden av grågås har endra seg i dramatisk grad. Kring 1970 har vi ikkje dokumentasjon på at arten hekka i det heile i Hordaland. I dag har vi oppunder 1000 hekkepar.

 

Sjøfuglane hekkar helst på øyar eller i fuglefjell. Det finst ingen fuglefjell i Hordaland, truleg av di dei næringsrike kyststraumane ikkje kjem nært nok inn til kysten hos oss. Det næraste vi kjem, er ein bergvegg på Geitung i Bømlo. Her fanst den einaste krykkjekolonien i Hordaland. Han vart etablert i 1992, og vi veit at i alle fall tre av fuglane kom frå kolonien på Spannholmane ved Utsira. I 1995 var kolonien på Geitung oppe i 35 reir, men i 1999 var bestanden nede i 12 reir, og året etter var staden fråflytta. Den har ikkje vist seg sidan.

Med vel 6500 øyar, holmar og skjer har fylket vårt gode føresetnader for ei rekkje sjøfuglartar. Dessverre har mange av desse artane opplevd alvorleg skort på næring.  Såleis er mange tidlegare kjende sjøfuglkoloniar fråflytta av fuglane, mellombels eller permanent. I tillegg trugar fritidsbruken av kysten om sommaren og den aukande småbåtflåten den freden dei sårbare fuglane treng i hekketida. Derfor vart det i 1987 oppretta 70 sjøfuglreservat i fylket for å verna det viktigaste som var att. Bømlo kommune har flest reservat i fylket; 12 sjøfuglreservat som omfattar om lag 60 små og store holmar. I reservata er det ferdselsforbod på land og i ei sone på 50 meter kring reservatet i tida 15. april–31. juli. 

Hekkebestanden av sjøfugl i Hordaland 1980, 2003  og 2015 (par)

På høge nes ute i skjergarden med god utsikt finst ofte einskilde graskledde tuer på blanke berget. Her sit sjøfuglane, som oftast måsar, og speidar etter fiskestimar eller fiskebåtar på veg inn. Når dei har fanga ein fisk eller kanskje fått tak i nokre skjel, flyg dei tilbake til utsiktspunktet og et dei, og legg restar og fugleskit frå seg. Her veks det opp forskjellige planter som toler mykje gjødsel. Nokre byggjer opp tuene, som fjørekoll og ulike gras, medan andre veks på tuene, utan å byggja dei opp. Tuene kan bli nesten meterhøge og fleire meter breie. Men blir dei for høge, vil dei til slutt bresta og blåsa bort.

See also

Places in muncipality