Havrå og innmarka opp til bøgarden 

Havrå and the arable fields up to the enclosed meadow.

Havrå and the arable fields up to the enclosed meadow. (Svein Nord).

Havrå

In the sunny, steep fjord landscape along Sørfjorden on the east side of Osterøy is the farm Havrå. The small “hamlet” is one of the few undisturbed farming communities that gives us the impression of the large communal yards in West Norway in the 1700s, with houses built close together and strips of arable land.

Havrå is probably associated with the Old Norse “hafr”, which means “buck” (billly goat). It is easy to imagine that Havrå has been a poor farm with a meagre livelihood. But that is not the case. Havrå is a well-off farm, with large outlying grounds. Two abandoned farms were taken over by Havrå, probably after the Black Death in 1349.

At the end of the Middle Ages Havrå was split into two evenly sized units. The church owned one of them, land-owning farmers the other. Most of the farmers were tenant farmers up to 1700. For one of the farms the tenancy lasted right up to 1878.

The boundary went from the old fenced-in meadow down to the fjord. The two farms had a common meadow. But the western farm also had cornfields on the east side. That is where the best grain fields were situated.

A just distribution of the most fertile ground was the principle of all future land distributions. This is the basis for the pattern that developed by and by, with 8-12 arable strips for every farm. As early as the 1600s Havrå was divided into eight evenly sized units. In the middle of the 1800s there were nine units on the farm, but in 1907 one of the farms was split between five of the others. In 1900 60 people lived in the hamlet.

Det vestnorske klyngjetunet, med mange brukarar i same tun, er ei busetnadsform som har sett sitt preg på kulturlandskapet heilt fram til andre halvdel av 1800-talet. Då byrja dei store jordreformene som førte til utskifting av jorda og ei oppløysing av teigblandinga og det gamle tunet. Framveksten av dei store fellestuna har samanheng med folkeauken etter mellomalderen. Gardane vart delte for å gje plass til fleire brukarar.

 

Havretunet..
er ein dokumentarfilm som fortel om livet i det vesle bygdesamfunnet Havråtunet på Osterøya, slik det har vore levt i mange hundre år. Det er ei forteljing om tungt slit frå morgon til kveld, heile året igjennom, om vanskar i strida for tilværet og om menneske som aldri sparar seg i arbeidet sitt. Men samstundes er det ei skildring av ei kulturform som byggjer på eldgamle tradisjonar. Filmen er ei unik skildring av eit særeige norsk klyngjetun og blei oppteken i 1949-50.

Det var konservator ved Bergens Museum (nå Universitetsmuseet i Bergen) Robert Kloster  som tok til initiativ å få laga ein vitskapleg  dokumentasjon av livet på den siste einbølte garden på Osterøy i Vestland , gjennom ein heil årssyklus.   Filmen var  del av prosjektet "Kulturgeografisk registrering på Vestlandet". Kloster kontakta statsekretær Helge Sivertsen i Kyrkje- og undervisningsdepartementet som påtok seg å finansiera filmen, etter å ha lagt fram prosjektet for Statens filmråd og produksjonsselskapet Norsk Film AS. Regi og foto er ved Sigurd Agnell, medan manusførelegg er utarbeidd av den lokale medarbeidaren Johs. Revheim. Etnologen Brita Gjerdåker Skre var forskingsassistent på prosjektet og levde saman med folka på Havre då filmen vart teken opp. Ho skreiv sidan magistergradsoppgåve og bok om livet i tunet. Både filmen og magistergradsoppgåva er  unike dokument som skildrar årssyklus, skikkar, arbeidsformer, verktøy,  byggeskikk, tradisjonar, ord og uttrykk -  knytt til det einbølte tunet. (Digitalisering UiB, 2003)

 

See also