Selv kom Knut Fægri til å bli en av de største naturfaglige pionerene på 1900- tallet med sin utvikling og anvendelse av pollenanalyse. Han var også en av de viktigste formidlerne av naturfaget. Slik føyer han seg inn i en lang tradisjon ved Bergens Museum, senere Universitetet i Bergen. Herfra ble blant annet tidsskriftet Naturen redigert fra 1887, ti år etter at det ble grunnlagt i Kristiania av geologen Hans Reusch. Reusch selv, og siden «Kolderupene» Carl Fredrik og Niels- Henrik, også geologer, gjorde det til en kunst å formidle forskningsresultater i skarp og elegant penneføring. Å føre videre dette arbeidet var alltid en av Knut Fægris uttalte visjoner, noe han også fikk rik anledning til som redaktør av Naturen i 30 år.
Fægri rakk bare å levere utkastet til kapitlet med kommentarer i teksten der han hadde tenkt å hente inn flere navn. De er nå føyd til av redaksjonen, som også har utarbeidet rammetekster og figurtekster.
Vestlandets natur utforskes
Så lenge det ikke fantes noe lærdomssete på universitetsnivå i Vest-Norge, var utforskningen av denne avsidesliggende landsdel mer eller mindre tilfeldig. Lokale amatører og embetsmenn fra andre landsdeler kom med spredte bidrag, for en stor del avhengig av deres personlige preferanser og kunnskaper. Helt frem til midten av 1800-tallet var det først og fremst prestestanden og etter hvert også legeyrket som fostret de første naturviterne. Det er ikke mange navn å nevne verken fra dansketiden eller i unionstidens første halvsekel. Vest-Norges spesielle karakter var det ikke så mange som hadde klart for seg, og enda mindre forstod de den. Biskopen i Bergen, Erik Pontoppidan (1698–1764), var egentlig dansk; han hadde en atskillig bredere naturvitenskaplig bakgrunn enn våre dagers teologer. Da han noe ufrivillig tiltrådte sitt bispedømme i 1747, ble han så overveldet av dets natur at han brukte mye av sitt liv på å skrive Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie (1752), der han sammenfattet det man hadde av konkrete kunnskaper. Mye var det ikke, men verket ble likevel en milepæl i utviklingen av kunnskapen om vårt lands, og ikke minst, Vestlandets, natur.
Botanisk forskning i 200 år
Da den tyskfødte botanikeren Georg C. Oeder (1728–1791) unnfanget ideen til det som vi kjenner som Flora Danica, var hans planer nokså urealistiske, og Oeder selv forsvant snart ut av bildet. Men ideen om floraen bestod, og da en bergensfødt botaniker, Martin Vahl (1749–1804), fikk styringen med Flora Danica, kom Norge rikelig med. Allerede i floraens første hefte behandles 60 arter, derav 10 felles for begge riker. Resten var rent norske. Det må forresten innrømmes at de fleste var fjellplanter, selv om vestkysten også var representert. Det var i alle fall en begynnelse, og det var nok den som ga støtet til følgende århundres ivrige samlervirksomhet og til den voksende botaniske forståelse for Vestlandets spesielle natur, der norske botanikere som kom reisende østfra, slik som far og sønn Mathias (1789–1862) og Axel Blytt (1843–1898), og Johannes Musæus Norman (1823–1903), ga viktige bidrag. Særlig i botanikken var det i 19. århundre et sterkt misforhold mellom den forskning som skyldtes fremmede, og den som skyldtes lokale forskere. Egentlig fantes det ingen av siste kategori. Jørgren Brunchorst (1862–1917) var den første lokale profesjonist, men han ble så opptatt med Bergens Museum i sin alminnelighet at han kom til å spille en liten rolle for utforskningen av landet.
Først med ansettelsen av Jens Holmboe (1880–1943) ved Bergens Museum i 1906 fikk botanikken et fast holdepunkt i Vest- Norge, og særlig i Hordaland. At vestkystens flora var særpreget, hadde det foregående århundres botanikere fått klart for seg, ikke minst de mange svenske samlere som gikk på sommerbeite i våre plantelokaliteter. Men Holmboe så at det måtte en intensiv,omfattende lokalforskning til for at man skulle få et grunnlag for kausalforskning. Etterfølgeren, Rolf Nordhagen (1894–1979), videreutviklet metodene fra rent topografisk registrering til også å omfatte historiske og plantesosiologiske problem.
I tillegg til dette kom den plantefysiologiske forskning, representert ved Oscar Hagem (1885–1982). Også han ble interessert i problematikken om plantenes utbredelse og forekomst på Vestlandet sammenlignet med deres generelle forekomst, og trakk de praktiske konsekvenser av sine studier, særlig for skogplantingen.
Zoologiens banebrytere
Mens botanikere stort sett konsentrerte seg om landjorden – det fantes lenge omtrent ingen algeforskere – ble det sjøen for zoologene. Allerede Bergens Museums grunnlegger, Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849), forstod viktigheten av å øke kunnskapen om havets fauna. Dels foretok Christie egne innsamlinger, og dels sendte han andre av gårde. Han fikk også reisende naturforskere til å legge turen innom Bergen. En av dem var baron M.W. Von Düben, som etter sitt besøk i 1843–1844 skriver at den zoologiske samlingen han har sett her står over enhver samling av den art som noen gang har eksistert i Norge. Christie samarbeidet også med den marinbiologiske soknepresten i Manger, Michael Sars (1805–1869). Fridtjof Nansen (1861–1930) kom til Bergen som konservator i zoologi ved museet i 1882, men det ble en kortvarig karriere av liten betydning for utforskningen av Hordalands fauna. Derimot var han en viktig pådriver for etableringen av Biologisk stasjon, som fikk sine første lokaler på Marineholmen.
Marinbiologien forble den toneangivende del av zoologien, særlig i og med den utvikling den senere fikk under dansken August Brinkmanns (1878–1940) ledelse av Bergens Museums zoologiske avdeling og den marinbiologiske stasjonen på Herdla. Stort sett var det zoologiske miljø i Bergen i det 19. århundre vitenskapelig mye sterkere enn de andre, med forskere som har gitt viktige bidrag til kjennskapet til landsdelens marine fauna: Johan Koren (1809–1885), Daniel C. Danielsen (1815–1894) og G.H. Armauer Hansen (1841–1912). En annen som fortjener å bli nevnt i denne sammenhengen, er Herman Friele (1838–1921), velstående kjøpmann og engasjert amatørzoolog med snegler som spesialitet. Han ble Danielsens ivrige støttespiller i hans bestrebelser på å omforme museet til en profesjonell naturvitenskapelig institusjon. Fra denne tiden vant også annenkonservator Olaf Jensen (1847–1887) seg et navn. Bløtdyr og igler var hans spesiale, men det var fremfor alt hans ry som den beste museumsmann knyttet til De naturhistoriske samlinger som har gjort ham kjent. Jensens fører til de zoologiske utstillingene var så god at den ble benyttet etter at utstillingene ble flyttet om etter ombyggingen i 1898.
Parallelt med det rent vitenskapelige zoologiske miljøet ved Bergens Museum vokste det i tiden rundt århundreskiftet, dels samarbeidende, dels i bitter og uforsonlig strid, opp et annet miljø, nemlig det fiskeribiologiske med Johan Hjort (1869–1948) som den vitenskapelige hovedfigur, og med Fridtjof Nansen som en av de viktigste støttespillerne. Selv om fiskeriforskningen i liten grad har vært geografisk definert, har Fiskeridirektoratets vitenskapsmenn spilt en stor rolle i utforskningen av denne del av landet. Studier av lokale fiskestammer og skjellforekomster har vært av betydning også for forståelsen av generelle biologiske forhold. Den til dels bitre strid mellom museet og direktoratet, som i starten knyttet seg til lokalisering av fiskeriundersøkelsene (Kristiania eller Bergen), vektleggelsen av musealt arbeid i forhold til havforskning og satsing på zoologi i forhold til botanikk, utviklet seg etter hvert til et fruktbart samarbeid.
Til denne perioden i Bergens zoologiske miljø hører også en norsk forsker som, selv om han ble en av de store i zoologien, er glemt her hjemme: Leonhard Stejneger (1851–1943) som, uten fast ansettelse i noen år, arbeidet innenfor vårt zoologiske miljø, og som i sin Bergens-tid skrev en del originale arbeider, blant annet Bidrag til Vestlandets ornithologiske fauna. Han utvandret senere til USA og endte som direktør ved Smithsonian-instituttet
Bergen – den moderne meteorologis vugge
Tiden rundt 1900 var i det hele tatt vekstår for det vitenskapelige miljøet i Bergen. I løpet av få år oppstod flere nye miljøer som kom til å prestere noe av det ypperste innen forskning i sin tid. Norges Fiskeristyrelse (fra 1906 Fiskeridirektoratet) med Hjort i sentrum utgjorde et tyngdepunkt, men i forlengelsen vokste det etter hvert frem et geofysisk institutt i Bergen. Instituttets første styrer, Bjørn Helland-Hansen (1877–1957), gjorde banebrytende arbeider innen fysisk oseanografi gjennom metoder for å beregne havets strømningsmønstre.
Til Geofysisk institutt kom også Vilhelm Frimann Koren Bjerknes (1862–1951) samme år som instituttet ble opprettet, i 1917. Her utviklet han den etter hvert verdenskjente Bergensskolen i meteorologi. En av de viktigste premissene for godt fiske er mulighet til på mest mulig nøyaktig vis å forutse været. Alle med en viss tilknytning til Vestlandet vet hvor uforutsigbart været synes å være. For Bjerknes og hans elever var det de praktiske og teoretiske problemstillinger ved værvarslingen som stod i sentrum i forskningen. Det var også han som tok initiativet til å opprette Værvarslinga på Vestlandet.
Geologi – ung vitenskap i gammelt fjell
Berggrunnsgeologien fikk en forholdsvis sen start på Vestlandet, selv om bergenseren Hans Reusch (1852–1922), som var direktør for Norges Geologiske Undersøkelser, skrev et par meget viktige arbeider fra sin barn-doms trakter. Blant annet påviste han fossiler i sterkt omdannete bergarter, og viste at fossilene var yngre enn grunnfjellet. Dette var den gang noe nytt og vakte stor oppsikt. Ideene fra Bergenstraktene tok han med seg til Hardangervidda, der hans kartlegging bidrog til at skyvedekketeorien fikk fotfeste.
Med dette hederlige unntak holdt de fleste norske berggrunnsgeologer helt frem til tidlig på 1900-tallet seg klokelig vekke fra Vestlandets intrikate geologi, som først senere tids kunnskaper og metoder har vært i stand til å utrede. Det fantes fra gammelt en ganske liten geologisk amatørsamling på Bergens Museum, men det var først etter at Carl Fredrik Kolderup (1869–1942) gradvis ble sterkere knyttet til museet og fra 1914 til 1939 også var institusjonens mektige sjef, at det ble skikk på denne delen av geologien. C.F. Kolderup og hans sønn Nielshenrik (1898–1971) og deres mange elever og medarbeidere kartla etterhånden den vestnorske berggrunnen, og det gikk også ut fra mineralgeologisk avdeling en rekke avhandlinger av mer generell art.
Andre av Reuschs arbeider – blant annet kartleggingen av jettegryter og studier av landformene, ikke minst strandflaten – kom til å få betydning for forskningen innen den nyere vitenskapsgrenen kvartærgeologi. En annen bergenser, Amund Helland (1846–1918), professor i geologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania fra 1885, var også tidlig ute, blant annet med artikler om mineralforekomster og gruvedrift, og om dannelse av fjorder og botner. Men fremfor alt er det hans hovedverk Norges land og folk i 39 bind som har gjort hans navn kjent. Om ikke Nansen gjorde seg spesielt bemerket i zoologien, kom hans senere arbeid med å kartlegge strandflaten i fylket til å bli stående som et referanseverk innen kvartærgeologi. Mindre kjent er statsgeolog ved Norges Geologiske Undersøkelser, Johan Rekstads (1852–1934) avhandlinger. Hans breobservasjoner tidlig på 1900-tallet, blant annet fra Folgefonna, er viktige i rekonstruksjonen av brebevegelser i nyere tid. Rekstad var en habil fotograf og var en av de første geologene som brukte kameraet aktivt i sin vitenskapelige dokumentasjon.
Universitetets grunnvoll
Fremveksten av det naturvitenskapelige miljø og undersøkelsen av Vestlandets naturforhold siden Bergens Museum ble grunnlagt i 1825, hadde foregått nokså planløst, ad de veier som til enhver tid stod åpne, og tilsynelatende dirigert av tilfeldigheter. Dog var det innenfor sin begrensning kraftig og virksomt, og dannet ved overgangen til Universitetet i Bergen en solid grunnvoll for den nye tids mer omfattende programmer.
