Se video av framstillingen av Erkebispegården
Fra sin strategiske plassering nokså langt ute på Strandsiden har beboere og brukere av Erkebispegården kunne følge historiens gang i byen på den andre siden. Gjennom middelalderen ble området på denne siden av Vågen regnet for å ligge innenfor byens juridiske område (takmarken), men utenfor det bebygde byområdet. Likevel ble gården oppført her, selv om det på Strandsiden var god plass lenger inn mot Vågsbunnen. Bygningen har vært et såkalt palatium i stein, en rektangulær bygning i to etasjer med bredsiden mot byen på den andre siden av Vågen. Den ble anlagt i innseilingen til byen og rett ovenfor kongens anlegg på Holmen, og kan oppfattes som et materielt uttrykk for Kirkens politikk i en konfliktfylt tid. Anlegget har vært lukket av en kraftig mur.
Kort tid etter 1300 ble bygningen utvidet til dobbelt størrelse. Et portrom, eller en åpen passasje gjennom hovedbygningen, skilte den gamle og den nye delen. En ny fløy ble anlagt vinkelrett fra hovedbygningens søndre del, ned mot vågen og gårdens havneanlegg. Havneanlegget er ikke omtalt direkte i middelalderkildene, men gårdens funksjon tilsier at et slikt må ha eksistert. Olav Engelbrektssons regnskapsbok for 1536 nevner dessuten flere skip som ankom gården. Først i 1592 nevnes gårdens laste- og losseplass, og kart fra 16- og 1700-tallet viser havneanlegg i dette området.
I 1331 nevnes et Klemenskapell. Det omtales i 1378 som kirke, Clemendtz Kircke Paa Erricke Bissgaar. Det er godt mulig at det er dette som i 1620-årene ble omgjort til den første Nykirken som brant i 1756.
Utbyggingen på 1300-tallet henger trolig sammen med at erkestolens økonomiske virksomhet ble flyttet fra Trondheim til Bergen, og gården ble sentrum for erkestolens handelsvirksomhet. Erkestolens økonomi var basert på inntekter i form av naturalia, der særlig inntektene fra de nordnorske eiendommene i form av fisk var av stor betydning. Erkestolen handlet direkte med England ved egne skip gjennom hele 1200-tallet. Dette kan ha foregått fra Trondheim, men byen aldri ble en så viktig stapelby for fiskevarer som Bergen og ikke tilnærmelsesvis så innarbeidet på det europeiske markedet. Utover på 1300-tallet foregikk derfor omsetningen i økende grad med hanseatiske kjøpmenn som mellomledd, og hanseatene fikk ikke lenger drive sin virksomhet nord for Bergen.
Erkebispegården fortsatte som erkestolens økonomiske sentrum frem til reformasjonsåret 1537 da institusjonen ble avskaffet. Olav Engelbrektssons regnskapsbok for 1536, en oversikt over forvaltningen av gården i dette året, gir et godt bilde av handelsvirksomheten i gården slik den hadde utviklet seg gjennom senmiddelalderen. I boken nevnes verdifulle varer som mel, øl, vin, malt, humle, pepper, mandler, kandissukker, rosiner, oblater, røkelse – og ikke minst store mengder tøyer. Disse fant en sikker opplagsplass i kjellerne i gården, før de ble sendt videre til Trondheim. I «Sylffkammeren» (ulltøykammeret) var det lagret: Seks dyner av ulike slag, fem laken, tre benkedyner, tre åklær, et båtsegl, to tønner smør, to tønner brød, syv tomme sekker, to tinnfat, et trefat, elleve tretallerkner, to kjeler, tre gryter, tre lysestaker, to alterkleder, to vektskåler, to steiner (til vekt?), en bismervekt, en kiste, et vaskefat, to vasker, to gryter, to halvkanner, et tinnstaup, seks kjeler, en skjerding, en tinnkanne, to saltkjeler I «budhen» var det oppbevart fire vinfat, tre fat med prøysisk øl og 24 tomme tønner.
Romfunksjoner i bygningens overetasje
En middelaldersk fyrstebolig var som regel sammensatt av en privat del med boligrom, og eventuelt med målstue, samt en offentlig del med sal eller hall av representativ karakter. I erkebispegården har vi disse elementene enten direkte belagt i kildene, eller det finnes indikasjoner på at de har vært til stede. Vi vet ikke sikkert hvor de ulike rommene lå, og det følgende er antakelser bygget på forhold som er nevnt i kildene, og det som var vanlig i liknende anlegg.
Erkebispens bolig har ganske sikkert ligget i hovedbygningens overetasje. Denne private delen omtales i 1309: «sofn hærhyrgi virdulægs herra Eilifs». Dette er antakelig før utvidelsen av anlegget mot nord, og gjelder derfor trolig bygningens søndre del. Her ble også presteboligen som omtales av Edvard Edvardsen innredet: «Ofuen paa i denne Ende er Pastoris til Nyekircken hans Residentze, med Stuer, Kammerser oc Kiøcken neden til, oc ofuen til med Saler oc Kammere vel forseet». Edvardsen skulle ha god kjennskap til boligen. Han var nemlig gift med datteren til presten i Nykirken.
Noen målstue er ikke direkte nevnt i kildene, men det er sannsynlig at møter som omtales ble hold i et slikt rom. Dessuten viser kilder fra tidlig etterreformatorisk tid at det fantes et rom som egnet seg for større forsamlinger i gården, også etter at kirken opptar nordre del av hovedbygningen.
Heller ikke er det nevnt en sal i kildene. Vi vet imidlertid at Nykirken i 1622 ble innredet i overetasjen i hovedbygningens nordre del uten større endringer. Det kan bety at det her har vært et stort rom her, som en sal, som egnet seg til kirke. I 1280 forteller kildene at erkebiskop Jon ga et stort gjestebud i Bergen: «ok ollum tjessum biskupum veitti Jon erkibiskup fagra veizlu å hinni fyrri Olafs messu». Vi vet imidlertid ikke om dette ble holdt i erkebispegården, men det er, sammen med bygningsdetaljer og murverk, en indikasjon på at gården var oppført før 1280.
Som nevnt over vet vi at det har vært et kapell i gården. Klemenskapellet er første gang nevnt i 1331 i et brev fra erkebiskop Eilif: «in capella nostra Bergensis». Det er navngitt i en liste fra 1378 over byens kirker i «Bergens Fundas»: «St.Clemendtz Kircke, Paa Erricke Bissgaardenn». Huskapeller er ofte plassert i utkanten av slike bygninger, gjerne vinkelrett på, helst med en gavlvegg mot øst. Det er nærliggende å tenke på sidefløyen ned mot Vågen, men kapellet kan også tenkes å ha ligget i søndre ende av hovedfløyen, kanskje med et staselig vindu som møtte dem som nærmet seg gården fra Vågsbunnen.
Den forsøksvise plasseringen av salen og boligen til hver sin del av bygningen føyd sammen ved portrommet, gjør tolkningen av erkebispegården som et sammensatt palatium mulig. Erkebispegården i Trondheim er et godt bevart eksempel på, og en nærliggende parallell til et slikt anlegg.
Fra Erkebispegård til Nykirken
Etter reformasjonen kom gården på Kronens, altså Kongens eller «statens» hender, og selv om den skiftet eiere og funksjoner gjentatte ganger, ble bygningen i hovedsak stående uforandret den første tiden. Det fremgår av de skriftlige kildene at den var i dårlig forfatning og at den gradvis forfalt. Noe vedlikehold ble gjort ved at gården i perioder ble overført til rike borgere som for bruksretten skulle bekoste reparasjonsarbeidet. Men dette skulle, etter Kronens krav, kun skje om det kunne gjøres uten større kostnader. Først etter brannen i 1756 ble gården revet, innbefattet delen som fra 1620-årene hadde fungert som kirke. De gjenværende restene av erkebispegården ble inkorporert i den nye Nykirken, slik vi ser den i dag. Fra denne etterreformatoriske tiden omtaler en rekke skriftlige kilder bygningens eiere og hendelser knyttet til gården. Dette er fargerike og levende beretninger om livet på Strandsiden på denne tiden.
Ser en godt etter, kan man ennå i dag finne spor etter Erkebispegården. De bevarte restene av hovedfløyens søndre del samt sidefløyen i sør ligger i dag under nyere bygninger og i gaten sør for Nykirken, men med murenes forløp avmerket i brosteinen. Rester av de nordlige deler av hovedfløyen er bevart utenfor og i kirkens kjeller. Utenfor kirken, under terrassen på søndre side, er det et lite stykke 1300-tallsmur med en fin, smal spissbuet vindusåpning med kleberinnfatning (Se begge figurene under).
Portalen like nord for vinduet er oppført etter 1700. Portalvangen og murverket rundt skjuler åpningen til det middelalderske portrommet.
I Nykirkens kjeller eller underetasje ligger de for oss best synlige restene av Erkebispegården (se figuren under). Deler av hovedfløyens langmur som har vendt mot Vågen er det best bevarte murpartiet av Erkebispegården. Murens indre liv står opp til én etasjes høyde og viser et typisk høymiddelalderske murverk med rester etter tre portaler samt fire vindusåpninger fra ulike perioder i middelalderen. De nedre delene av flere skillemurer mellom hovedfløyens rom er også synlige. Sørligst av de synlige restene ligger en massiv murkonsentrasjon bestående av fem murskall oppført over tid. De forteller en intrikat bygningshistorie i åtte trinn (mellom annet som følge av at det i en periode stod et tårn her).
Slik forsvant det mektige anlegget til erkestolen, litt etter litt. Det kom frem igjen ved den dramatiske eksplosjonen på Vågen i 1944. Da falt de nyere bygningsdelene, mens middelaldermurene som hadde ligget gjemt under Nykirken i 300 år, ble stående.
