Løvstakken byr på et variert turterreng, fra barskog til løvskog og snaufjell, fra lett til krevende og fra flatt til bratt. Fjellet er dessuten utstyrt med en kaskade av turstier som gir adgang fra ulike retninger og bydeler. For det andre er utsynet fra Løvstakken et av de bedre på Vestlandet, og byr på et annet perspektiv på Bergensdalen og landet omkring sammenlignet med utsikten fra de mer kjente byfjellssøsknene i øst, Ulriken og Fløyfjellet. Mange ser dessuten på Løvstakken som en mer ekte fjelltopp, siden Løvstakken i motsetning til flere av de andre byfjellene har en klart definert topp.
Løvstakken selv byr på vakre granittiske gneiser, og spesielt iøynefallende (bokstavelig talt) er øyegneisen som kan beskues flere steder på fjellet. Blant annet kan man ta stien opp fra Solheimslien/Løvstakkveien, passere kjente landemerker som ”Jesus Lever-steinen” og ”Skillingsbollen” på veien, og vandre over glatte sva med øyegneis på vei mot toppen. De rosa ”øynene” er av kalifeltspat, mens de omkringliggende grå og hvite feltene er dominert av kvarts og glimmer.
Løvstakkens granittiske gneiser inneholder mer enn vanlig av de radioaktive stoffene uran, thorium og kalium. Dette gjør at de som holder hus på skjørtekantene til fjellet, eksempelvis i områdene Bønes og Kråkenes, bør være ekstra påpasselige med å måle radonnivået i boligene sine. I tillegg gir nivået av radioaktive mineraler i Løvstakken grunn til å håpe på en mulig fremtidig utnyttelse av jordvarme fra dypet under stakken. Slike mineraler har nemlig et potensial for å gjøre grunnen varmere enn ellers, noe som gjør Løvstakken – og i grunnen hele Bergen Vest – interessant i så måte.
