Utvandringa kom seint i gong
Det var ikkje mange sulingar som utvandra den første tida. Fram til 1880 hadde berre om lag 30 personar reist frå Solund til USA. Den fyrste tida var det helst familiar som emigrerte, foreldre og små born eller nygifte par utan born. Berre unntaksvis treffer me på personar som tok ut på den lange ferda åleine. Dette snur seg sidan. Etter 1880 er det mest utan unntak unge, ugifte personar som tek ut på ferda over havet. Frå om lag den tida stig òg talet på utvandrar år for år til utvandringa når toppen i det fyrste ti-året på 1900-talet. Då forlet vel 60 sulingar heimlandet.
Økonomiske årsaker til flyttinga
Folketalet i Solund auka mykje på 1800-talet. Heimbygda kunne ikkje gje levebrød til dei store barneflokkane som voks opp. Utflytting var heilt nødvendig for å sikre levelege vilkår både for dei som flytta og for dei som vart att. Mange emigrantar oppgav nettopp "udsigt til bedre fortjeneste" som årsak til at dei utvandra. Ein del av dei som utvandra, gjorde det i etappar. Fyrst søkte dei seg arbeid i Bergen, og etter ei stund der bar det vidare til Amerika. Fram mot hundreårsskiftet, fekk mange emigrantar pengar eller billett (pre paid tickets) frå Amerika, og mange reiste til slektningar der borte.
Dei fleste utvandrarane var menn
Gjennomsnittsalderen på emigrantane ligg truleg på mellom 20 og 25 år. Mennene var i fleirtal mellom utvandrarane. I starten reiste det tre gonger så mange menn som kvinner, men talet på kvinnelege emigrantar steig etter kvart. Dei fleste emigrantane var søner og etter kvart døtrer av gardbrukarar eller plassmenn. Det var som regel ikkje den eldste i ein syskenflokk som utvandra, og me finn ikkje døme på at sulingar selde jorda si for å reise til Amerika. Mange familiar har ikkje utvandrarar i det heile, medan "Amerikafeberen" i andre familiar slær ned som ei farsott, slik at mange av syskena hamna i Amerika.
Midtvesten målet for mange
Brev frå utvandrarane fekk heilt sikkert mange ungdommar til å bestemme seg for å reise ut. I starten gjev ikkje emigrantprotokollane opplysning om kvar emigrantane hadde tenkt å slå seg ned. Men me veit at dei fleste både då og seinare hamna i Midtvesten, særleg i statane Minnesota og Nord- og Sør-Dakota. Overraskande mange vart farmarar. Og den tida protokollane gjev opplysning om kva arbeid den einskilde søkjer, kjem farmarbeid på ein klar fyrsteplass hos mennene og teneste eller husarbeid er like klare fyrstevalg for kvinnene. Berre nokre få av emigrantane vende attende til gamlelandet. Med fyrste verdskrigen ebba emigrasjonen ut.
Johannes Gunnarson Strand was a sailor who left ship and went on to Sharon, North Dakota in 1893, after he had received a letter from his brother telling him that it was possible to have his own farm there. Johannes became a farmer and his brother's neighbour. In 1897, his mother and his sister came across from Norway. His sister Gjertine married another immigrant from Solund, Knut Eilund, and settled near Sharon. The picture shows Johannes and his wife Karen Halsebø from Harstad.